Inn i sluttspillsbobla

Da er tiden kommet for å tre inn i bobla, sluttspillsbobla, sfæren som ikke kan beskrives men som må oppleves.

Storhamars iskrigere starter torsdag på et nytt kapittel denne sesongen, det viktigste sådant, sluttspillet. Playoff. Kampen om kongepokalen, den såkalte bøtta.

Dette er tiden på året hvor nesten alt annet blir underordnet. Man trer inn i et skall, en abstrakt tilstand hvor verden ikke lenger fungerer på samme måte som ellers.

I butikken lurer du på hva du skal ha til middag, men blir stående et ekstra minutt med øynene halvt stirrende på makrellboksen i hylla. Hvordan i all verden klarte han å slippe inn den da? Åssen går det med kneet til Martin? Owe skulle vært skutt! Det kniper i magan og du våkner opp av dvalen. Klumpen er der fortsatt… men… Makrell i tomat? Ikke middag det vel…

Les også: Slik tenker Storhamar før valg av motstander

Bøtta betyr alt i ishockey. Alt annet er egentlig underordnet og kun en forberedelse. Våre iskrigeres suksess i seriespillet har skapt et godt utgangspunkt, men i bunn og grunn handler dette kun om hjemmebanefordel, intet annet. For det er nå sesongen egentlig starter. Slik er det bare.

Som tilskuer er sluttspillet en psykologisk prøvelse uten sidestykke. En lidelse som kan gjøre både godt og vondt på samme tid. Absolutt alt som foregår både på og utenfor isen blir vurdert, analysert og gjerne også overanalysert. Psykologien i det hele er således svært fascinerende, men det er også svært tøft.

En erkesupporter lever seg inn i denne reisen, og vedkommende vil som oftest forpeste sin nærmeste omkrets under løpets gang. Det går rett og slett ut over omgivelsene. Humøret vil variere proporsjonalt med guttas resultater på isen. Nervene vil resultere i lavere terskel på det meste, dårlig konsentrasjon, en smule snill aggressivitet, variabelt fokusnivå samt generell nedsatt funksjonsevne. Man blir liksom en smule apatisk. Tankefull.

Og ikke minst er det en prøvelse i seg selv å tilfredsstille hockeygudene i denne perioden. Det gås stille i dørene – for å si det pent. Hockeygudene kan du forøvrig lese mer om her.

Les også: Nicholls herjet med Manglerud Star

Det er bare å glemme oppvasken dersom gutta tapte i går. Uaktuelt. Det samme gjelder støvsugeren. Og med seier så skuffes snøen unna på nullkommanix.

Høyt oppe, langt nede. Det finnes ingen mellomting. Og det kan være millimetere som avgjør. Enten blir det skyer og eufori, eller det blir kjeller med magevondt, kvalme, negative tanker og fandens oldemor.

Storhamar har gode sjanser til å vinne sluttspillet denne sesongen. Laget er stor favoritt. Men dette resulterer da også i en sinnssykt stor fallhøyde.

Hvordan takler gutta forventningspresset? Tror de liksom at de eier hockey-Norge før det i det hele tatt har startet? Eller er det lugnt? Har de beina på landjorda? Vi har jo fått tilbake Berglund oppi det hele. Er han i rute? Hva med king Larry? Finner han tilbake til sluttspill-utgaven av seg selv? Og Kodie? Kommer han fortsatt til å drible på alle linjene?

Tanker. Analyser. Vurderinger opp og i mente. Før, under og etter. Konstant. Hvordan påvirkes laget av et tap? Blir de «cocky» om de vinner en match? Det er en pine mens det pågår, rett og slett.

LES OGSÅ: Ukas hockeybørs – runde 44

De få gangene det hele ender i total lykkerus skaper en følelse som overgår alt annet. Nesten. Euphoria, som i Loreens sang.

Å ryke ut av sluttspillet er tungt. Ekstremt tungt. Det er som at en del av sjela di forsvinner ned i dragsuget. I avløpet. I dass. Skjærsilden om du vil. Forskjellen er at denne får du aldri tilbake, den er borte for evig og alltid. Uavhengig av hvor mye bot som gjøres. Misèren vil gnage i deg i all framtid.

Er det noen som tror at jeg har kommet over Tomas Chlubnas offside-goal i mars 2006 liksom? Nope! Glem det. Den sitter i som om det hendte i går. Jeg har til og med blogget om den tidligere. Kan leses her. Huff.

Selvsagt vil nedturene variere noe i forhold til utgangspunkt, forventninger og tidligere nevnte fallhøyde. Men i bunn og grunn så handler dette om hockey-avgrunnen og intet annet.

Les også: Berglund om comebacket

Hvordan supporter-apatien påvirker forhold på hjemmebane varierer nok en del. Men dersom laget ditt skulle klare å gå hele veien så vanker det garantert belønning til partneren uansett, og så kan man bare håpe at denne kompensasjonen redder stumpen(e) i forholdet…

Nå starter det. På torsdag. Jeg melder meg herved ut mentalt sett, entrer gradvis inn i sluttspillsmodus og så snakkes vi forhåpentligvis ikke før i medio april. Måtte hockeygudene være med oss. Heia Hamar. Heia Storhamar.