En kjent frase er at idrett er blant det viktigste av alt det uviktige. Men dette er ikke nødvendigvis alltid sant. Noen ganger kan det nemlig være viktigere enn som så. Blant annet i Mette Amfi.
«Some people think football is a matter of life and death. I assure you, it’s much more serious than that». Dette er et velkjent sitat av Bill Shankly, en tidligere fotball-manager fra England.
Uten å grave alt for dypt i materien i forbindelse med ovennevnte sitat så er altså baktanken at idretten, i dette tilfellet fotball, betyr mer for mange enn man kanskje skulle tro. Og det er selvsagt ikke noe mindre aktuelt innen ishockey.
Idrett består blant annet av følelser, stolthet, ære, samhold og fellesskap. Og for enkelte kan den faktisk også være direkte helende.
Les også: Ny gnist med Jensen tilbake
Mette
La meg introdusere dere for Mette, en svoren tilhenger av Storhamar ishockey. Favoritten er Christian Larrivée, eller Larry på folkemunne.
Ovennevnte er naturligvis ikke unikt i byen vår, det finnes mange av samme sort. Men når man får vite litt mer om Mettes bakgrunn, så får man et litt mer nyansert syn.
Etter NM-gullet i april fikk undertegnede en henvendelse fra nettopp Mette, på facebook, hvor hun lurte på om hun kunne dele sin historie med meg. Hun hadde lest min Larrivée-blogg og derav funnet mitt navn.
Mette sendte meg deretter en mail hvor hun i korte trekk fortalte sin historie og hvordan hun ble SIL- og etter hvert også Larry-fan. Jeg ble svært grepet av det hun skrev, det skal jeg innrømme. På en måte ble jeg faktisk noe overveldet.
Helt åpent fortalte hun om sine diagnoser, herunder angst, depresjon og PTSD, og hvordan Storhamar og mest av alt, Christian Larrivée, har bidratt til å bedre hennes hverdag og tilstand.
Ydmyk
Man blir svært ydmyk av å lese noe slikt, tankefull. Man tenker på hvor sårbare vi er, og også på hvor heldige vi er, vi som ikke har samme lidelser og som tar en del av det som for oss er selvfølgeligheter for gitt.
Som for eksempel trygghet. Eller noe så hverdagslig for de fleste av oss som det å være til stede i et såkalt mætt fjøs i CC Amfi. Noe Mette ikke har vært på mange år, fordi hun ikke makter påkjenningen. Hun var riktignok en ivrig tilskuer for mange år siden, før hun ble syk, men hun har altså ikke satt sine bein i vår hockeykatedral på snart 10 år.
Derfor har hun i stedet etablert sitt eget Amfi hjemme i egen stue, alene, hvor hun ser Storhamar spille sine kamper – som hun da ser på TV2 Sumo. For i Mettes Amfi er hun trygg. Og der er det selvsagt også fullsatt hver gang.
Mætt fjøs i Mette Amfi.
Les også: Aaron Irving er ikke fornøyd med egne prestasjoner hittil
Da det startet
For noen år siden, på sykehuset, ønsket Mette å se en Storhamar-kamp på TV. Hun taklet dog ikke å se den sammen med de andre pasientene, men det løste seg heldigvis ved at hun fikk se kampen på et alene-rom.
En av pleierne ga henne samtidig et oppdrag under kampen. Hun skulle finne en enkeltspiller å ha fokus på, dette i terapeutisk øyemed. Valget falt på han store, høye og kjekke fransk-kanadieren hun hadde lest og hørt så mye om. Han skulle jo også være best, så valget var enkelt.
Under kampen holdt Mette såpass fokus på Larry at hun var helt utslitt på kvelden. Men hun var også glad, for hun hadde funnet noe å engasjere seg i, nemlig Storhamar og selvsagt også Christian Larrivée.
Effekten ved å finne noe å engasjere seg i og ha fokus på i slike settinger, er altså å flytte fokus fra det som er «inni kroppen» til noe som er utenfor. Slik kan dermed negative tanker både bearbeides og holdes i sjakk.
Etter hvert som tiden gikk så resulterte Mettes engasjement i at hun myknet noe opp og turte å dele en – og etter hvert flere – perioder med andre på avdelingen. Og hun hadde fortsatt fokus på Larry, nesten som at hun følte seg som en «stalker» (forfølger på norsk) – som hun selv humoristisk beskriver det.
Blir bedre
Mette blir bedre. Hun ser lysere på tilværelsen, kjenner på sola som varmer. Kommer hjem.
Hennes engasjement i Storhamar har etter hvert bare økt, og da Kodie Curran ga bøtta til Larrivée i april i år, da var hun i ekstase – og hun sammenligner det som – nesten – like stort som å bli mormor for første gang. Lykkelig, rett og slett.
Larry er fortsatt favoritten, også utenfor banen. Hun beskriver ham som en person med en enorm dose medmenneskelighet, en som – i kraft av sin vennlige personlighet om omtanke for andre – har hjulpet henne, en person med utfordringer, enormt. Han er et forbilde, rett og slett, og en blant de få som har gitt henne håp om at det faktisk er en framtid.
Sterke ord. Man blir rett og slett noe ærbødig.
Mettes drøm nå er å tørre og se en match i Amfi’n igjen. Det er det som er det foreløpige målet. Hun forsøkte i fjor, men maktet det ikke. Nytt forsøk i år, så får tiden vise om hun får sett gutta live på isen.
Les også Lars Nikolaisens hockeyblogg
Beundringsverdig
Jeg beundrer Mette for hennes åpenhet og ærlighet om tematikken. Det er rett og slett fantastisk at hun står fram på denne måten og finner en del av meningen i sin tilværelse med våre stolte iskrigere på Hamar vest. Hun er en ekte del av Storhamarfamilien.
Idrett er stort. Idrett er mektig. Og det er også du, Mette. Tusen takk for at du delte det med meg, og nå også med oss.
PS! Dette blogginnlegget er naturligvis skrevet med Mettes velsignelse.
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.