Opp i ringa, Storhamar!

Storhamar tapte søndag i Oslo mot Manglerud Star, attpåtil etter å ha blitt sendt målløse av isen for første gang siden februar da gutta røk 0-3 mot Sparta. Det var på en måte et skikkelig «båttennapp» på godt svensk, og fra en slik prestasjon kan det vel forhåpentligvis bare gå oppover…

Det er ikke mer enn en uke siden jeg beskrev mine manglende faglige kunnskaper innen hockey, og dette presiseres nok en gang her. Jeg vet nemlig ikke hvorfor spillet ikke funker bedre på isen om dagen, hva som er galt med powerplay’et eller hvorfor gode spillere ikke leverer på et forventet nivå.

Men jeg kan å telle. Jeg kan også lese tabellen, samt at jeg også klarer å legge sammen 2 + 2.

Fredrik Söderström var ikke nådig i sin karakteristikk av spillerne etter den flaue forestillingen i Oslo. Å tape en hockeykamp er i og for seg ikke noen stor sportslig krise, men måten det skjer på kan gjerne vitne om karakter i laget – eller manglende sådan.

Les Söderströms omtale her

Det er akseptabelt å tape mot hvem som helst såfremt alle involverte kan se seg i speilet etter kampslutt og være fornøyd med egen prestasjon. Enkelte ganger er nemlig det andre laget rett og slett bedre for dagen. Men så var egentlig ikke tilfellet i Oslo for to dager siden.

MS-spillerne med hjertene utenpå drakta

Joda, MS-gutta spilte med hjertene utenpå drakta og var således bedre enn våre iskrigere. Men MS var altså best på det som i utgangspunktet er uakseptabelt å tape på – nemlig innsats og innstilling, fokus og konsentrasjon.

Dette er skuffende. Svært skuffende.

Resten var jo Storhamar best på, nemlig det å ha pucken mest, famle i rundvantene samt det å overspille i enhver situasjon i stedet for å skyte da mulighetene faktisk bød seg.

Man kan ha dårlige dager på jobben, man kan ha strøm i kølla, gipsa håndledd eller være uti hagan – på god hockey-sjargong. Det kan være dårlig is eller dommere som virker å se rødt av gult. Alt kan påvirke hendelsene på isen. Men så lenge man har 100% effort i bunn så skal også dette være overkommelig.

Varierende sesong

Når sant skal sies så har sesongen hittil vært svært varierende. Champions Hockey League har vært en gigantisk opptur totalt sett, men dette har naturligvis også gått på bekostning av prestasjonene i GET-ligaen.

Det er slikt sett høyst akseptabelt at SIL innehar 2. plass på tabellen etter at halve seriespillet er unnagjort. Og dette til tross for at laget faktisk enda har til gode å prestere på forventet nivå over en lengre periode. For gode enkeltkamper har gjerne blitt fulgt opp av mindre gode prestasjoner. Men laget har likevel – ofte – funnet en vei å vinne.

Og dét skal man ikke kimse av. Derfor ligger man også der man gjør på tabellen.

Les også: Trigges av å spille mot de beste

Trenerteamet har vært klare på dette hele tiden, at man enda ikke har funnet giret som tenner de fleste pluggene samtidig. Stort sett har det vært enkeltrekker som har utgjort forskjellene i SILs favør, men sjelden samtidig. Noen enkeltspillere har også stått fram som forbilder, men langt fra mange nok.

Et privilegium

Storhamargutta er svært privilegerte i Norge. De spiller foran landets største og mest entusiastiske hjemmepublikum, de har det beste støtteapparatet rundt seg og de har store ressurser samt flotte omgivelser til disposisjon. Da er det kanskje lett å bli litt blasert?

Det er nok ikke like spennende å møte MS i garasjen som det er å møte Djurgården på Hovet i Stockholm. Men våre gutter skal like fullt være profesjonelle nok til å takle nettopp den slags. Det er jo blant annet derfor klubben har slik et høyt lønnsbudsjett, for å sikre toppspillere. De beste spillerne skal jo nemlig også levere på gråværsdager.

Å bære SIL-logoen på drakta forplikter. Man har et ansvar ovenfor medspillere, trenere, støtteapparat, sponsorer, betalende publikum samt alle de frivillige som bidrar til at klubben skal funkle. Og dem er det mange av.

Når man da mangler motivasjon til å prestere, samme hvor det er, så kan det være på tide å stille spørsmål om vilje og profesjonalitet. Og dette virker enda mer rart når fasit forteller at SIL har hele 11 spillere over 30 år i sin stall. Det oser jo rutine.

Misforstå meg rett her. Jeg vet jo at ingen av SIL-spillerne gir blanke i hvordan det går i kampene. Men det jeg er kritisk til er hvor lett det kan virke som at man mister fokus. Har enkelte blitt litt høye på seg sjæl, slik at man tror at man slipper unna med slendrian eller 95%?

Dette funker i så fall sjelden.

Les også: Tynn børs etter tapet mot Manglerud

Opp i ringa!

Det er pr i dag alt for mange etablerte spillere som ikke er i nærheten av å prestere på det nivået de har gjort tidligere. Hva som er årsaken til dette vites ei, men statistikken taler sitt tydelige språk. Overtallsspillet er også tilnærmet patetisk sett i forhold til uttellingen, en faktor ekspertisen også setter store spørsmålstegn ved. Og da spesielt siden dette fungerte over all forventning i CHL.

Storhamar har altså det dårligste overtallsspillet i hele GET-ligaen, noe som rett og slett er pinlig. Boxplay har derimot vært strålende, inkludert keepere som har levert konstant. Og generelt sett er det vel dette som faktisk har resultert i den høye poengfangsten som sådan.

Når et lag sliter med flyten, hvor en del spillere opptrer langt under pari, kan det ofte være tendenser til å peke på andre for å unnskylde egne prestasjoner. Man kan rette fokus mot trenerne, treningsmetoder, medspillere eller annet. Dette er litt typisk i slike settinger. Jeg har således vært med rundt A-laget i flere årganger hvor denslags har vært tema fra tid til annen.

Om så er tilfelle for SIL-gutta nå om dagen vet jeg dog ikke, men skulle dette være aktuelt så ber jeg om at gutta sporenstreks endrer fokus. For det er vel ikke slik at herrene Sundström og Söderström har beordret feilpass i mente, brutte avtaler i overtall eller indianere ned «Karljohan»?

«Det sitter i huet»

Idrettspsykologi er svært interessant, og hadde jeg satt meg selv 30 år tilbake i tid så kan det hende at jeg hadde valgt nettopp den retningen på høgskolen. Hvorfor fungerer ting slik de gjør liksom? Dette er svært interessant, synes jeg hvert fall.

Mål preger kamper, selvtillit er ferskvare, det er typisk norsk å være best når det gjelder, negative tanker, positive tanker, det sitter i huet, Willi Railo eller Nils Arne Eggen… You name it. Fraser og fagfolk, individer og lag. Det finnes ingen fasit, bare utfordringer og løsninger.

Ytre og indre motivasjon.

Les også: Nå settes Söderströms lederskap på prøve

Hvordan få et lag med norske toppspillere til å tenne til før match i Manglerudhallen? Kan trusler om lønnstrekk i forkant være løsningen? Eller litt fik på bakrommet kanskje? Hva med forbannede trenere eller dårlige dommere?

Det er klart at det er trenernes hovedansvar å få kabalen til å gå opp. Men dette blir en håpløs oppgave dersom ikke alle kortene finnes i stokken…

Spillerne må ta ansvar

Det finnes ingen enkle løsninger på dette. Men all erfaring tilsier hvert fall at full innsats og proff innstilling er et minimumskrav for å få ting på gli’. Ellers blir det svært utfordrende. Og da hjelper det lite å ha et oppegående trenerteam, verdens beste støtteapparat eller fenomenale fans.

Les også Lars Nikolaisens blogg «Så fryktelig nære»

Halve serien er nå unnagjort. Fasit hittil er fullt ut godkjent tabellmessig sett. Men det er altså en del å gå på på den prestasjonsmessige biten, samt på den mentale biten. Våre iskrigere har altså mye ubenyttet skyts på lager.

Så får tiden vise om det finnes en stolthet i gjengen som får nytenning av drakta, logoen samt den gigantisk positive auraen som omfavner klubben.

Jeg håper det. For det fortjener alle sammen. Og når sant skal sies så er jeg relativt overbevist om at storhamargutta kommer til å snu skuta innen kort tid, kanskje allerede i dag, og de kommer forhåpentligvis også til å øse inn kasser i overtall etter hvert.

Men dette fordrer selvransakelse blant mange. Tenk på nettopp dét neste gang du trer drakt og logo over huet. Samme hvem du er.

Kom igjen, Storhamar!