Storhamar og sosialdemokrati, en dårlig miks

Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som blant annet har som mål å jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet. Om lag halvparten av vår befolkning støtter en slik ideologi – men de fleste av disse kaster de samme prinsippene ut døra når de ser Storhamar spille.

Det kan sikkert anses som noe unyansert å sammenligne politiske ideologier med idrett. Men like fullt synes jeg at det er interessant å drodle litt likevel. Fordi det – om ikke annet – kan sette ting litt i perspektiv.

Storhamar er nå godt inne i siste del av sesongen, hvor det bærer mot innspurt i seriespillet. I skrivende stund er det en trio i tet, Storhamar inkludert, som høyst sannsynlig vil gjøre opp om plassene 1, 2 og 3 på tabellen. To av disse tre lagene vil sikre seg en «enklere» motstander i kvartfinalene, all den tid MS og Stjernen kan anses som den slags, mens treeren på tabellen må opp mot Frisk eller Sparta.

I realiteten er det stor forskjell på akkurat dét. Topp to sikrer også en hjemmebanefordel i en eventuell semifinale. Med andre ord så er det svært viktig å kapre en av de to øverste plassene.

Les også: Gullrekka med 12 poeng

Jens Jakobs sparket

Vår stolte klubb på Hamar vest sendte Jens Jakobs på dør før jul fordi han ikke hadde prestert godt nok, en kynisk handling som de fleste i klubben – og fansen – er og var enige i. Så kan man i sitt stille sinn samtidig lure på hvordan LO (NISO) hadde reagert på en slik type oppsigelse hos et av sine medlemmer… tenkt på generelt grunnlag.

(Det skal i Jakobs’ tilfelle sies at klubb og spiller kom til enighet, og at det derfor ikke hadde vært noen sak å ta tak i for en organisasjon).

Det er ingen kjære mor i slike sammenhenger, her er det snakk om «vinn eller forsvinn». Coach Söderström har fått et oppdrag fra sitt styre, og han har full tillit til å løse sitt oppdrag på den måten han mener er best for enkeltindivider og lag. Naturligvis. Det ligger i hovedtrenerens mandat.

Fans skriker etter seire, lager feststemning når gutta herjer på isen – for så å stille seg kritiske når det butter. Intet nytt der i gården heller, selvsagt. I bunn og grunn handler det om at de gule og blå skal vinne – og underholde.

Publikum er nådeløst slikt sett, hvert fall i lengden.

Les også: Midt i blinken med 100 ekstraskudd

Lokale innslag og krav om suksess

Veldig mange på tribunen skulle selvsagt ønske at Storhamar triumferte med full stall av hamargutter på laget. Dette ville kanskje ha økt interessen ytterligere. Men dessverre så er en slik spillerstall svært urealistisk. I dagens A-stall er det sju ekte hamarsinger – samt Lars Erik Hesbråten som fortjener en plass blant våre egne siden han kom til SIL som junior. Jonas Strand er trønder, men vår unge sisteskanse har gått gradene i Storhamar yngres siden 2015 og bør dermed også inkluderes som lokal helt.

I tillegg bør vel herrene Jensen, Larrivée og Andersson anerkjennes som mer eller mindre forankrede hamarsinger all den tid de alle har vært her i en mannsalder. Joakim kom sommeren 2007 mens Larry og Jimmy kom sommeren 2010 (Larry hadde jo også en sesong her tidligere, nærmere bestemt i sesongen 2006/07).

Om alle ovennevnte inkluderes blant lokale innslag så ender vi på 12. Av totalt 24 mann. 50 %. Og da er «særdeles moderat-skalaen» benyttet.

Juniorene som har fått spilletid på A-laget er ikke inkludert siden disse offisielt ikke er en del av A-stallen.

Så kan man lure på hvor grensen går, grensen mellom lokale og egenproduserte innslag på laget sett i forhold til krav om suksess. Og der viser historie og tall en klar fasit. Det er suksess i form av resultater og forhåpentligvis sølvtøy som har prioritet 1, 2 og 3, lenge før sammensetning av spillerstall. La det ikke herske noen tvil om akkurat dét.

Les også: Hockeybørsen etter storseieren mot Ringerike

Ja til idrettslig kapitalisme

For Storhamars del så kastes stort sett alle sosialdemokratiske prinsipper ut av Nordlyshallens vinduer. For de aller fleste av oss, klubben inkludert, ønsker nemlig at SIL skal ha alle de beste spillerne, ha den beste økonomien, den beste treneren, den beste hallen, de beste rammevilkårene og de kuleste draktene. Desto mer rikdom, kapital og sportslig dominans – desto bedre.

Les også Lars Nikolaisen om et av Storhamars mer blodige oppgjør «Målshow og skadedrama»

Deling my ass! Vi ønsker å vinne hver eneste sesong! Vi ønsker å være best hver eneste sesong! Vi ønsker å være stolte bønder, på topp, hele tiden! Og samtidig har vi lite medfølelse for våre konkurrenter. Desto verre de har det, desto bedre. Til en viss grad. Alt er selvsagt relativt…

Samme tankesett er det i alle andre klubber også – selv om det alltids finnes en og annen romantiker rundtomkring, en som helst ser at vi skal dele på alt uansett hvor man kommer fra… Men vedkommende taler til døve ører, så lenge det er snakk om toppidrett.

Vi aksepterer også at hviledagen over hodet ikke holdes hellig for aktørene på isen, ei heller bryr vi oss om at de alle sammen har midlertidige ansettelser. Det skulle da bare mangle liksom. LO har jo sikkert fri. For det er jo søndag…

Litt mer sosialdemokrati i NHL

I NHL eksisterer faktisk noe som kan minne om sosialdemokratiske systemer som vi ikke har i sentrale Europa. Der er det blant annet innført et generelt lønnstak, noe som betyr at alle klubber har samme lønnsbudsjett totalt sett for en sesong, og i tillegg er det også satt et maksimumsbeløp for lønna til en enkeltspiller. Dette gir da like forhold for alle, og så er det opp til hver enkelt klubb hvordan de ønsker å sjonglere med sine lønninger innenfor disse budsjettene.

Puslespillet blir dermed et annet en det vi forholder oss til i Europa, og de rike klubbene får ingen fordeler grunnet at de er – nettopp – rike. I tillegg er selvsagt også rekrutteringssystemet (draft) fullstendig annerledes enn hva vi er vant med her i gården.

Hos oss så er man ansvarlig for å utvikle egne talenter via eget system, for eksempel via egen yngres avdeling, samarbeid med andre lokale klubber, Wang Toppidrett, NTG eller tilsvarende. Alternativt kan man «stjele» eller «kjøpe» unge spillere fra andre klubber, da gjerne i form av å tilby bedre lønn, bedre fasiliteter, bedre skole, bedre trenere eller lag. Større fristelser, bedre utvikling.

Taperne blir naturligvis klubbene som gjør utviklingsjobben for deretter å sitte igjen uten en tråd, som Jens Bjørneboe ville ha sagt det…

Se Rinkside etter Ringerike-kampen

Draftsystemet

I NHL (og andre underliggende ligaer over dammen) eksisterer det et system hvor ingen klubber har krav på unge spillere uansett hvor de kommer fra eller hvor de har gått sin hockey-utdanning. Når disse gutta så blir gamle nok så konkurrerer klubbene om disse spillerne via et særdeles intrikat system som jeg ikke skal komme inn på her.

I bunn og grunn handler det om at de sportslig dårligst rankede klubbene i NHL kan velge blant de beste unggutta fra et årskull. Mens de beste klubbene stiller bak i køen. Og dette gjelder altså spillere fra hele verden, ikke bare fra USA eller Canada.

Senere kan klubbene bruke sine draftvalg-/rekkefølge i byttehandler om andre spillere etc., men til syvende og sist er dette altså et system som skal jevne ut de «sosiale» og sportslige forskjellene mellom klubbene – og i tillegg gi bedre vilkår til de fattige/dårlige i forhold til rike/gode.

Pur idrettslig sosialisme. Faktisk nærmer det seg kommunisme. In the Americas. Tro det den som kan, sa’n Donald… Kapitalismens høyborg kaster samme ideologi ut av vinduet , innen hockey’en riktignok. Stikk motsatt av Europa der altså, hvis eneste sosialdemokratiske sports-promille baseres på et såkalt «financial fair play»-system innen toppfotballen, et system som angår svært få og som også er tildels gjennomtrengelig for de som kan det (les: PSG, Barcelona, Man City som eksempler).

Unggutta ofres

For Storhamars del, i vårt system og med våre krav fra omgivelsene, bygger trenerne laget for å vinne – i større grad enn for å utvikle unge enkeltspillere. Og det er også her kynismen rår. For i en slik setting så velges den eller de beste spillerne stort sett alltid, forutsatt at resultatet står på spill.

Ofte blir en unggutt da ofret for en mer rutinert spiller som anses strået hvassere, alternativ som har mer erfaring til å løse sine oppgaver, såkalt rutine. Mens prisen å betale kan bli at en og annen unggutt ikke får spilletid, går lei, bytter klubb eller sågar slutter å spille. Hvis han ikke er skrudd sammen til å tåle en slik coaching – eller ikke har nok tålmodighet.

På tribunen er vi utallige eksperter som er kritiske til begge alternativer, den ene eller den andre veien. Men begge grupperinger møter opp på den eventuelle gullfesten åkke som.

Få med deg hockeypodden med Oskar Östlund

Mer bredde i stallen

Storhamar er i disse dager i ferd med å få tilbake de siste skadde spillerne, samt at klubben også – etter eget sigende – skal signere enda en forward, for å erstatte Jakobs. Backen Kurt Davis er allerede signert, og Söderström legger vekt på å bredde stallen inn mot siste del av seriespillet – samt inn mot playoff. Dette var en suksessfaktor i fjor, og kanskje det blir slik i år også. Vi håper det.

Så vil dette garantert gå ut over istid og muligheter for unggutta Hafsmoe, Engebråten, Aas-Eng Mikkelsen, Jenssen, Engh med flere. Og på tribunen sitter helt sikkert grinete representanter for Yngres avdeling, evt foreldre eller andre foresatte, og rister på hodet. Enkelte har kanskje boikottet A-laget i seg selv på grunn av dette.

Kanskje noen av dem til og med føler seg krenket, eller de føler sine barn er krenket. I disse krenke-tider altså… for det kan nemlig være svært tøft for en ungfole på 16 å bli vraket på A-laget når han helt inntil for tre år tidligere – gjennom hele sine oppvekst – har blitt skjermet for allskens negative følelser sportslig sett.

Slike prioriteringer foregår i alle toppidrettsklubber, forutsatt potensial til suksess, og selvsagt inkludert i Storhamar. For det er bøtta som gjelder, det er bøtta som er målet. Og på gullfesten er det få som bryr seg at det stod Curran, Irving eller Nicholls på ryggen til matchvinneren. Selv ikke for de som gnelte tidligere. Før morgenen etter selvsagt… da fyllesjuken slår inn og gullhjelmen er mistet i taxi-køa.

Les også: Thoresen med to hat-trick på en uke

Toppidrett er et kynisk spill

En sosialdemokratisk tilnærming til toppidrett fører sjelden fram har det vist seg. Det blir for tynt, for spedt i lengden. Alle kan ikke få sin «rettferdige» spilletid, den svakeste faller faktisk igjennom. Det er spis eller bli spist, den sterkeste råder, du får den istiden du fortjener. Om dette tilsier at en 36-årig finne får spille i stedet for en 17 år gammel unggutt fra Hamar så er faktisk dette prisen å betale. Og det samme gjelder motsatt vei, hvor en veteran kan bli benket for en fremadstormende jypling.

It’s Do or Die! Kill or Be Killed!

Og tribunesliterne elsker det. Også den sosialdemokratiske delen av dem. Forutsatt at man vinner. For idretten fungerer ikke som samfunnet ellers. Her får vi nemlig utløp for vår egentlige natur. Her finnes intet velferdssystem, ingen goder å dele med andre enn oss selv.

Toppidrett er instinktenes arena, en arena der vi til en viss grad lever ut vår animalske primitivitet. Og da bortfaller enhver form for såkalt rettferdighetssans. Der handler det om å vinne; intet annet – når alt kommer til alt. Vi opptrer som flokkdyr, i hver vår stamme, neandertalere som klubber hverandre i hodet uten et snev av dårlig samvittighet. Hvis vi må. Hvert fall på Vålerenga… å klubbe noen i hodet altså.

Sosialistene definerer toppidretts-prinsippene som grådighet. Mens toppidretten selv definerer dem som vinnerinstinkt, vinnerskaller. Og sannheten ligger sannsynligvis et sted midt i mellom.

Så dras knivene fram når man havner i opposisjon… når man mislykkes. Da erklæres treneren for idiot, klubbens strategi får strykkarakter mens spillerne får det glatte lag. Som regel. Akkurat som i samfunnet ellers. Alt er gæli samme hva. Hørt om Gahr Støre?