Transatlanter, kontrakter og lønn

I disse dager er Storhamar etter eget sigende i søken etter en erstatter for Jens Jakobs som ble sendt på dør i forrige uke. Men det er ikke bare-bare for klubben å signere en spiller slikt sett. Mye må falle på plass, spesielt om man søker etter såkalte transatlanter.

Jeg har for en del år siden selv hatt delansvar for slike saker – gjennom flere år. Derfor kjenner jeg litt til rutinene for å signere utenlandske spillere til klubben, både når det gjelder agent-kontakt, samtaler, kontraktsinnhold, lønnsnivå etc. Riktignok er enhver sak unik i seg selv, deriblant lønn, men som regel er prosessen og matematikken relativt lik.

Her følger litt fakta for slike prosesser, og denne gangen er nok denne bloggen skrevet for de spesielt interesserte, dét skal nok innrømmes. For dette er relativt tørt stoff.

Nettokontrakter

Verdt å merke seg er at de transatlantiske spillerne som oftest lønnes i såkalt Euro netto, samt finner, mens de svenske spillerne oftest får en bruttolønn i norske kroner.

Her legger jeg fokus på transatlantiske spillere siden eventuelle svenske utøvere altså som regel får normal «norsk» brutto lønn uten medfølgende bil og leilighet. Hvert fall var det slik i gamledager.

Med lønn i Euro netto menes altså at spilleren kun er opptatt av hva han får utbetalt. Skattereglene er selvsagt forskjellige fra hvert enkelt land, og derfor liker disse gutta og deres agenter at skatt holdes utenfor lønnsforhandlingene. Aktuell klubb må da legge på skatten for aktuell spiller i sine utregninger.

I tillegg følger som regel fri bil og leilighet med i kontrakten samt også reise til og fra Norge.

Utfordringen for klubben med en Euro-netto-kontrakt er at det er til dels umulig å vite hva spilleren (i dette tilfellet klubben) faktisk skal betale i skatt siden dette avhenger av vedkommende sin økonomiske situasjon i inntektsåret, formue, fradrag o.l. Men normalt sett vil skatteprosenten ligge et sted mellom 35 og 45%. Og da bør jo klubben selvsagt ta sikte på «worst case scenario» slik at man ikke får en skattesmell i etterkant.

Les også: Östlund skadet

Bil og leilighet følger med

Videre er det også viktig at verdi på bil og leilighet legges til netto lønn før skatten beregnes slik at dette også er innenfor regelverket.

Her har det nok blitt syndet i en del norske klubber oppigjennom, tror jeg hvert fall, hvor det har vært «lett» å la en utenforstående sponsor ivareta bil-avtalen med spilleren. Det samme med leilighet, hvor en eller annen utenforstående huser spilleren uten at klubben offisielt er involvert. Og så har man latt være å rapportere dette som inntekt. For da sparer man store beløp i skatt.

I praksis slipper man som oftest unna med den slags antar jeg. Men den dagen klubben blir offer for et bokettersyn så sitter man i saksa. Og da blir det både restskatt og straffeskatt siden verdi av bil og leilighet altså anses som netto lønn og skal beskattes – så lenge spilleren har tilgang til dette under sitt arbeidsopphold.

Etter at man kjenner nettolønna (inkl. bil og leilighet), og deretter legger til skatten, så får man brutto lønn som også skal danne grunnlag for arbeidsgiveravgift, feriepengegrunnlag etc. Husk også at OTP skal medregnes der hvor dette er lovpålagt.

Dette er da et regnestykke som ikke nødvendigvis blir vakkert sett fra klubbhold. Dyrt sa’n…

Les også: Har gransket laget i pausen

Universitet, ECHL, AHL eller Europa

Som regel hentes transatlantiske spillere fra universitetsligaene «over there», fra proffligaene ECHL (East Coast Hockey League) eller AHL (American Hockey League), eller fra en annen europeisk klubb. Kosten varierer stort, hvor universitetsgutta oftest ligger på nivå med de som kommer fra ECHL, mens AHL-spillerne oftest er ett eller flere snepp opp i lønnsnivå. Det samme med gutta som allerede er etablert i Europa.

De billigste spillerne er altså de unge førstereis-gutta som kommer direkte fra universitetsligaene eller som har gjort bra i fra seg i ECHL. Men det er ikke dermed sagt at disse spillerne er billige av den grunn.

Neida.

I min tid (for 7-8 år tilbake og bakover i tid) så lå lønnsnivået alt mellom 20’000 Euro netto pluss bil/leilighet/reiser for hel sesong og opptil nærmere 40’000 Euro netto pluss det samme. Snittet lå mellom 25’ og 30’. Hvor nivået ligger i dag vet jeg ikke, men vit da at summene her oppført baseres på spillere fra nevnte universitets- og ECHL-nivå. Etablerte AHL-spillere er dyrere enn dette, enkelte vesentlig dyrere.

For å nevne eksempler så kom for eksempel Perry Johnson fra universitetsligaen Usports, mens Christian Larrivée og Nathan Martz i sin tid kom fra ECHL.

Les også: Reichenberg til Färjestad

Regnestykket for sesong-kontrakter

Så kan man sette sammen regnestykket for en hel sesong…

Netto lønn f.eks 30’000 Euro netto på 9 måneder (1. aug – 30. april). Med dagens kurs gir dette snaut kr 300’000 netto. Så kommer bil og leilighet utenpå denne netto’en. Om leiligheten koster klubben ca kr 7000/mnd og bilen kr 3000/mnd så blir dette en netto sum på kr 90’000. Netto lønn totalt blir da kr 390’000.

Legg til skatt på 40% (for å legge seg på snittet) og man får en bruttolønn på kr 650’000.

Deretter må man legge på arbeidsgiveravgiften og ender på ca kr 740’000.

Så legger man på alle ekstrakostnader utenpå dette, f.eks OTP hvis aktuelt, reisekostnader, transferkort, UDI-søknad om arbeidstillatelse, agenthonorar, hockeyutstyr med mer og man ender pent på rundt kr 800’000. Dette er da summen klubben må legge inn i sitt utgiftsbudsjett for denne transatlantiske spilleren, som eksempel.

Om spilleren tjener 20’000 Euro netto på sin sesongkontrakt (sjeldent lavt) og ikke 30’ så ender samme regnestykket på om lag kr 600’000.

Så kan man lure på hvordan enkelte klubber i GET har råd til å ha både 4, 5, 6 og 7 slike… Jeg velger å la akkurat dét forbli ukommentert.

Artistskatt

«Artistspillere» er litt enklere å ha med å gjøre i lønnssammenheng. Så lenge de ikke oppholder seg i landet mer enn 6 måneder (183 dager) i en 12 måneders periode så slipper klubben unna med kun 15% skatt, såkalt artistskatt, samt at man heller ikke trenger å betale arbeidsgiveravgift. Dette er dermed tilpasset kortsiktige løsninger, men da kan altså ikke klubben re-signere denne spilleren for ny sesong uten å måtte betale restskatt fra forrige lønn/periode pluss – naturligvis – alle utgifter for den nye avtalen i tillegg.

Alternativt heter det i regelverket at man også går inn under artistskatteloven dersom man ikke overstiger et opphold på 270 dager (ca 9 måneder) over en 36 måneders periode. Dermed kan for eksempel en «artistspiller» gjøre et kort comeback i klubben (maks. 90 dager) etter at han har vært borte en stund (i forhold til 12-måneders-regelen nevnt tidligere), men da fordrer dette igjen at han holder seg utenfor landegrensene i en enda lenger periode senere.

Komplisert? Ja, men håndterbart så lenge man har tunga rett i munnen og spilleren forholder seg til avtalene som gjelder i en slik sammenheng.

Artistskatt-spillere for Storhamar sist sesong var Josh Nicholls, Phil Marinaccio og Kenney Morrison.

Kort periode er dyrt

Det er heller ikke slik at en spiller som kommer midt i sesongen vil koste «halvparten» av hva han kostet for en full sesong. Nope, sorry. Desto kortere tid kontrakten varer desto dyrere blir det per måned. Slik fungerer markedet, dessverre for klubbene.

En artistspiller som har 20’000 Euro netto i lønn for 4 måneder – som eksempel – koster da klubben brutto ca kr 280’000 inkludert bil, leilighet og skatt. Pluss engangsutgiftene, og det ender på i underkant av kr 350’000. Dette forutsetter da samme priser for bil og leilighet som tidligere estimert.

Les også: Så mye koster en klasseløper

Sosial status

Et annet poeng klubben må tenke på er spillerens sosiale status. Dersom vedkommende import-spiller har med seg familie så vil dette øke kostnadene på leiligheten spesielt pga. størrelse, og ofte vil også reisekostnadene øke proporsjonalt. I tillegg må man også ta hensyn til forhold som statsborgerskap i forhold til arbeid i Norge for kone/samboer/partner. Dette er nemlig svært komplisert for amerikanske borgere, tilnærmet umulig i praksis, mens det er enklere for canadiere siden Norge og Canada har en samarbeidsavtale her.

For at spilleren skal få hurtig arbeidstillatelse etter ankomst, såkalt rask arbeidsstart, bør han også ha gjennomført en 3-årig universitetsutdannelse (e.l.), noe som heller ikke er en selvfølge for mange av de aktuelle spillerne. Snarere tilhører dette sjeldenhetene og ruter gjerne henvendelsene mot spillere som har gått gradene i en av universitetsligaene.

Agenten

Agentene er en egen rase som opererer på svært forskjellige nivåer. Noen av disse opptrer tilnærmet uredelig mens andre er svært pålitelige. I denne bransjen scorer de selvsagt høyere desto mer seriøse de framstår – og selvsagt – desto mer de faktisk har snakket sant. De blir raskt avslørt om noe ikke er som det skal.

Og det er med agentene som ellers i samfunnet, at de dårlige blir silt ut mens de gode lever bedre dager og får et godt rykte. Enkelte agenter er innimellom tilnærmet utro og skryter på sine spillere ferdigheter som ikke er reelle. Og så får de «på pukkelen» i ettertid, hvor kontrakter brytes og det skapes generelt bråk mellom alle tre parter. Ikke bra selvsagt.

De mer seriøse agentene opererer i sitt reelle marked ut fra kvalitet på spillerne de har i sin «stall», og de kan ofte også tilby sine klienter trygghet i form av juridisk bistand ved behov. Disse følger også opp gutta sine på fast basis (Hørt om Jerry Maguire…?).

Honorarene varierer voldsomt, og det finnes regler for hvor mye han kan ta eller ikke ta. Det eksisterer også forskjeller i reglement de må forholde seg til avhengig av hvilken nasjon de kommer fra. Noen kan fakturere klubbene direkte mens andre må få sine honorarer direkte fra spilleren – i så fall vil dette være en naturlig del av lønnsforhandlingen.

Sportslige vurderinger teller mest av alt

Ved siden av de sosiale forholdene så kommer selvsagt de sportslige vurderingene vedrørende den aktuelle spilleren. Dette gjelder da selvsagt kvalitetene til spilleren, hvordan han fungerer i garderoben, hvordan han fungerer utenfor isen, om han er profesjonell eller har sine svin på skogen etc.

Alt det ovennevnte er momenter man må ta hensyn til før man signerer en spiller, og da sier det seg selv at dette kan være en møysommelig prosess å finne ut av. En særdeles viktig prosess. Og derfor kan det selvsagt også være enklere å signere en velrenommert spiller hvor de fleste av disse parameterne allerede er kjent. Men da koster naturligvis vedkommende mer. Vesentlig mer. Som regel.

Da er det kanskje best å signere en svenske som trenerteamet har god kjennskap til? Men, som kjent, så er det ikke alltid at man treffer der heller… For det handler selvsagt også om personlighet og trivsel, sosiale forhold og livssituasjon. Alt spiller inn.

Dermed blir vel den rette oppskriften å hente en kanongod unggutt fra ECHL eller en universitetsliga, en singel kar som ikke liker øl og brennevin, en som hater pub-livet, en som ikke trenger masse penger – fordi han skal benytte klubben som et springbrett videre i karrieren. En spiller som er en leder i garderoben, som har sportslige kvaliteter som utfyller og forbedrer laget og som har fullført minimum tre år på universitetet… Enklere får det vel ikke blitt. Bortsett fra at denne spilleren høyst sannsynlig allerede er aktuell for NHL….

Alternativet er å signere en spiller ut fra en agents uttalelser, en man har sett på Youtube, krysse fingra, håpe på det beste – og lukke øya.

You see?

God jul og heia Storhamar

OBS! Naturligvis finnes det spillere som ikke nødvendigvis trenger bil, får betalt sine reiser, utstyr eller lignende. Alt dette inngår jo i forhandlingene. Men i denne bloggen har altså jeg skrevet på generelt grunnlag.