Hvor er spilleren som gjør det lille ekstra, som ofrer seg og avgjør kamper? Fra helgens serierunde ser jeg kun to situasjoner.
HamKams kaptein Franck Semou gjorde en fatal feil som bakerste mann, og Kjelsås-spilleren kom alene mot Lukasz Jarosinski. Med et fantastisk løp tilbake reddet Semou ballen på streken. Ikke ofte en ser slike løp. Helgens store prestasjon sto Branns Daniel Bråten for i kampen mot Molde. Han oppfattet det ingen andre gjorde og tok en spurt på 85 meter. Den spurten kronet han med scoring, og 3–1 til Brann. Et fantastisk løp som vi sjelden ser.
Hvorfor er det ingen som virkelig vil ofre seg i gitte situasjoner? Skulle du gå inn i en knallhard duell og ende med et kutt i panna eller en liten beinskade: Hva gjør det? ingen verdens ting, så lenge din prestasjon ender med scoring, eller du redder baklengs.
Kjetil Rekdal savner de tøffe typene i norsk fotball. Nå har Rekdal startet som trener for talentene i HamKam. Jeg sier bare tusen takk, Kjetil. Spillerne liker væremåten til Rekdal. Unggutta liker den tøffe tonen. Klare ord for penga, kombinert med faglig kompetanse, er en fin miks. Rekdal vet hva som trengs. Tøffere hverdager må til om noen skal komme opp på et nivå som gjør at de kan få til det lille ekstra.
Jeg har sittet i garderoben etter kamper mange ganger, og har vært skadet, men lykkelig. Hvorfor? Fordi jeg avgjorde kamper på grunn av at jeg våget å gå i krigen, der andre trekker seg. Det kostet meg noen brudd, rundt 40 operasjoner og et amputert bein. Om jeg angrer? Ikke i det hele tatt. Jeg hadde gjort det samme en gang til, for du verden så morsomt jeg hadde det.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.