Det er nå det starter

HamKam gikk på en stjernesmell mot Skeid. Etter 630 spilte minutter og kun ett baklengsmål, rant det inn fire kjappe på noen minutter.

Hva er det som skjer? Har vi hauset opp laget for mye? Takler ikke spillerne presset? Hallo, nå må dere våkne.

På trinn tre i norsk fotball finnes det lite eller ikke noe press. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: 40 til 60 prosent av alle idrettsprestasjoner sitter mellom øra. Den teorien står jeg fjellstøtt ved.

Det spekuleres i pressen og andre sosiale medier at spillerne kanskje har blitt breiale og blaserte. Det har jeg ingen tro på.

Slik jeg kjenner spillerne er det en herlig gjeng som vil oppnå noe sammen. Her handler det kun om innstilling. Jeg tror spillerne hadde feil inngang til kampen. Helt ubevisst selvfølgelig, men det psykiske spillet slår deg langflat om du ikke jobber mentalt med topplokket.

Det nevnes også i sosiale medier at et tap måtte komme før eller senere. For noe tull. Den måtte ikke komme.

Har et lag kvaliteter som gjør dem til det beste laget i sin avdeling, så er det mulig å gå gjennom en hel sesong uten tap.

HamKam vet at de er det beste laget i avdelingen på det fotballfaglige. Nå må spillerne forstå viktigheten av det psykiske spillet også.

Jeg begynner å kjenne Kevin Knappen godt som trener. Han vet hvor skoen trykker. Vi trenger ikke være engstelig for hva som gjøres inn til neste kamp mot Follo. Knappen er en mester til å snu noe negativt til det positive.

Det er dette som er det spennende med idrett. Jeg elsker det psykiske spillet. For meg er det helt knekkende likegyldig hva HamKam trener på denne uka. Ikke noe hjelper om hodet ikke er riktig påskrudd.