Jeg elsker det psykologiske spillet innen idretten. Det har vært undervurdert av utrolig mange. Jeg har ment og mener fortsatt at 40 til 60 prosent av alle idrettsprestasjoner sitter mellom øra. I min tid på fotballbanen hadde jeg mine faste ritualer i forkant av kamper.
Ingen skulle stoppe meg, i hvert fall ikke en keeper eller to midtstoppere. I mitt hode var det folkeslaget bare noen konuser som sto i veien for meg. Etter at jeg har sett HamKam så langt i sesongen, så er den type fotballspillere langt fra bare noen konuser. Jeg må bare legge med langflat, eplekjekk som jeg var.
HamKams keeper Lukasz Jarosinski har stått som en levende vegg i alle sju kampene. Sammen med midtstopperduoen François Yabre og Ruben Alegre, har trioen blitt mine favoritter. Hadde noen sagt til meg for noen år tilbake at to midtstoppere og en keeper skulle bli mine favoritter, da hadde jeg nok bestilt en time hos psykolog til deg. Jeg skulle til og med betalt timen for deg. Også de eventuelle oppfølgende timene, hadde jeg betalt for.
Det er ikke bare selve spillet deres som imponerer meg. Trioen gjør mye mer for laget, enn det mange ser. Det er når de ikke er med i spillet de gjør grovarbeidet. Da dirigerer dem laget slik det skal gjøres. Gir oppmuntrende beskjeder til alt og alle. For å gnu ekstra salt i eget sår, så er favorittspiller nummer fire nok en spiller fra den bakre fireren. Spanjolen Juan Manuel Cordero på venstreback en offensiv spiller etter min smak. Løpsvillig som få, jobber for laget og vil fram i banen med en gang ballen vinnes. Det svir med salt i eget sår, men du verden som jeg fortjener det.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.